Blokka på Bjerke: Tretten år i tredje etasje av Bjørn Hatterud, Det Norske Samlaget, 2023.
I tretten år har Bjørn Hatterud bodd i en blokk i Groruddalen i Oslo. I 1961 flyttet 48 heldige familier inn i de tolv etasjene. Da Bjørn flyttet inn, var mange av beboerne gamle. Bjørn ble nær venn med flere av naboene, som krigsseileren Bjarne, som bodde vegg i vegg med Bjørn, og Ester i første etasje, som en gang var ei fattigjente på Langøyene. På tretten år har Bjerke gått fra å være et slitent nabolag til å bli et populært boområde. På samme tid har Bjørn gått fra uføretrygd og et bunnpunkt i livet, til en karriere med verv, priser og nye muligheter. Hatterud skal nå flytte fra Bjerke og ser tilbake på åra i blokka og folkene han har møtt. Dette er en fortelling om livet i den sosialdemokratiske drabantbylandsbyen, om livet i de tolv etasjene, og om livet til Hatterud selv.
Jeg synes Hatterud er en god forteller. Dette er en fin, ganske lettlest roman som jeg tror kan passe for mange typer lesere. Fortellingen tøtsjer innom mange ulike tema og favner således et bredt publikum.
Blomsterdalen av Niviaq Korneliussen, Gyldendal, 2021.
Vi er på Grønland. Her, på verdens største øy, begår folk selvmord åtte ganger oftere enn i Norge. De sosiale problemene på Grønland har vært mye omtalt i Danmark, som øya er en del av. En tredjedel av grønlenderne blir utsatt for seksuelle overgrep før de er voksne, og en femtedel av øyas foreldre har et skadelig alkoholforbruk. Det viser en befolkningsundersøkelse fra Statens Institut for Folkesundhed i Danmark. Romanens navnløse, lesbiske hovedperson opplevde det første selvmordet da hun var bare tretten år gammel. Selv vil hun begraves mellom de høye fjellene i den østgrønlandske byen Tasiilaq, hvor de navnløse gravene på kirkegården i Blomsterdalen er dekket med blå, røde og rosa plastblomster som stille skrik i den hvite snøen. Hun har en kjæreste hun elsker, en omsorgsfull familie, og hun er nettopp kommet inn på universitetet i Århus. Verden ligger åpen for hennes føtter, men ingenting føles riktig. Verden lukker seg stadig tettere rundt henne, og en nedtelling begynner.
Jeg likte boken veldig godt, og synes den var både spennende og lærerik. Og så likte jeg godt forfatterens smarte komposisjonsgrep! Boken er delt i tre hoveddeler, De, Du og Jeg, og med skifte av del, skifter også fokuset. Det er med på å tydeliggjøre bokens røde tråd.
Fra første side telles det selvmord. Tallene begynner på 45, også telles det nedover, gjennom hele den delen som heter De. Slik: «45. Kvinne. 38 år. Hengning».
I midtdelen, som heter Du, endrer teksten etter tallene karakter. Nå beskrives de pårørendes møte med selvmordet og selvmorderen. Slik: «30: Da mormoren din kom hjem, fant hun deg i et av rommene i huset sitt. Møblene i rommet er fjernet, blodet er vasket vekk, men veggen har sugd opp mye av det, og det er det hun tenker på om natta, at blodet fra kroppen din er på den høyre siden av senga som hun nå har flyttet til den venstre siden av rommet. Hun ser på bilder av deg hvor du er glad, og prøver å huske deg sånn, og hun vet ikke om hun er mest sint for at du har ødelagt hjemmet hennes for alltid, eller for at det siste bildet hun har av deg, er det ansiktsløse hodet ditt».
I den siste delen, Jeg, endrer denne nedtellingen igjen karakter. Nå handler teksten om jegets død. Slik: «19: Min død handler ikke om meg, den handler om alle de som er rundt meg».
Handlingen er linèær, men minner fra den navnløse hovedpersonens barndom, tar oss med litt tilbake i tid. Boken blir mer og mer fengslende etter hvert som handlingen skrider frem, og man tar seg i å lure om en av personene i boken faktisk kommer til å ta livet av seg og hvem sitt selvmord man eventuelt teller ned til.
Har du lyst å lese en roman som på en fin måte setter søkelyset på identitet i forhold til den dansk/grønlandske problematikken, så er dette definitivt et bra valg. Forfatteren er en stor stjerne på Grønland, og mottok Nordisk Råds litteraturpris for denne romanen i 2021. Også hennes forrige roman, debutromanen Homo Sapienne fra 2014, ble nominert til denne gjeve prisen.
Begge dør til slutt av Adam Silvera, Fontini forlag, 2022.
En sen høstkveld får Mateo Torrez og Rufus Emeterio, hver på sin kant, dårlige nyheter. De blir oppringt fra den mystiske organisasjonen Dødsbudet og får beskjed om at de skal dø i løpet av de neste tjuefire timene. Mateo og Rufus kjenner ikke hverandre, men de har begge sine grunner for å ønske seg en ny venn å dele livets siste dag med. Den gode nyheten er at det finnes en app for slikt. Appen heter «The last friend» og det er her Rufus og Mateo treffes. Og det viser seg at de to finner mer enn bare en god venn i hverandre. Sammen bestemmer de seg for å forfølge drømmene sine og oppleve alt de kan dette siste døgnet i livet.
Denne boka har «alt»: den er både hjerteskjærende vond, tankevekkende, spennende, varm, trist og romantisk. Dette er en veldig annerledes bok – ulik alt annet jeg noensinne har lest. Det er en ungdomsbok, men jeg, som voksen leser, hadde stor glede av denne. Passer fra cirka 13 år og oppover. Jeg håper at mange voksne unner seg denne leseopplevelsen!
– Beate –